Ny Analyse: “Et friskere Norge”

Norge har verdens beste og dyreste sykelønnsordning med 100% lønn i ett år. Etter 16 dager er arbeidsgiver kvitt kostnaden ved at staten overtar regningen. OECD sa det slik: “Den er mer generøs enn i noe annet land. I Norge har ikke arbeidstakere noe incentiv til å ikke være syk. Og det koster heller ikke arbeidsgiverne mye“. Men så ofte ellers i samfunnsøkonomi og politikk: den kraftigste medisin tør man ikke benytte (les pisken i form av sterke økonomiske incentiver).

Men det er andre nestbest løsninger vi kan se nærmere på:

- Sett igang en nasjonal mediekampanje hvor alle snakker om problemet. Det kan spare inn 3 mrd alene. Folk er jo mennesker. Reis rundt til andre land for å se hva de gjør. Nederland har klart å halvere sitt sykefravær siden toppnivået på 90-tallet. De lar bedriftene betale 70% lønn i hele 2 år?!

- Sett aktivitetskrav bak full sykelønn. De som ser på mye fritid som et gode og trekkes mot sykmelding, vil være mindre giret inn hvis “rake løv i parken” eller sortere posten skal gjøres fra 10-12 hver dag for å holde fysikken igang og møte folk. Ekspertutvalget og Knut Røed er veldig på dette sporet. En variant av dette bør forsøkes.

- Ingen er helt syke paradokset; det blir ofte nevnt at alle kan gjøre en innsats. Enten komme en dag i uken eller gjøre andre oppgaver, les skifte sjef eller kolleger (?). Det er riktig nok i teorien at restarbeidsevne ofte finnes. Men vi skal ikke glemme at mange er faktisk for syke til å møte andre mennesker eller ha krav til å levere innsats. Og selv om vi klarer å skille ut de halveis syke; mener jeg at den hyggelige tanken om at folk får komme og gå som legen, sjefen eller de selv vil (?) fort kan bli et mareritt for bedriften, kolleger og kreve mye avklaringsbyråkrati.

- Små vs. store bedrifter: De store bedriftene med flere hundre ansatte kan flytte rundt på folk og har HR avdelinger som kan være proffe på sykefravær og sørge for ansatte under omstilling/konkursfare. De små har det langt vanskeligere hvis 1 av 3 nøkkelpersoner i firmaet sykmeldes i lang tid. Min ide er at det lages “pool’er” med kompetanse – HR – og helsepersoner for ansatte i småbedrifts-Norge. Det er mulig noen vil tjene penger på dette, men er det så farlig?

Jeg skal starte en egen bedrift – Ny Analyse -med 2 ansatte snart, og er redd for at småbedriftene ikke får de enklere fremover. Det er alltid for lite fokus på de minste i næringslivet.

De neste ukene skal det forhandles om ny IA avtale. Kall det heller “Et Friskere Norge”! Da begynner man med blanke ark og kan finne opp mer krutt enn det samme gamle. Nå er jeg lei av IA – og noen må finne løsningene – for et friskere Norge. Fase 1 – kan være uten pisken, men fase 2 må være med bruk av alle mulige virkemidler!

LÅT:  Conterpoint med Delphic !

Hemmelige Perspektiver fra Ny Analyse?

Noen hemmeligheter innen samfunnsøkonomien må oftere frem i lyset. Det gjelder blant annet viktig informasjon i den ett år gamle Perspektivmeldingen fra regjeringen Stoltenberg II (og det kongelige finansdepartement). Mange av konklusjonene om endringene i langsiktige finansieringsbehov er selvsagt avhengig av fremtidens oljefunn- og pris, befolkningsvekst, pensjonsalder og innvandring.

Men det er noen konklusjoner som er gjemt bort helt bakerst i den 200 siders St meldingen (nr9). Det er faktisk slik at innovasjon og nyskaping i privat sektor gir lite drahjelp til finansiering av Eldrebølgen. Siden økt produktivitet i næringslivet gir høyere lønnsnivå, så betyr det at alle offentlige tjenester ved gitt standard får omtrent samme utgiftsøkning (pga stor andel lønn). Videre vet vi at ulike trygder og offentlig ytelser øker med lønnsvekst over tid (dog fremtidens pensjoner noe mindre).

Derfor skriver da også finansdepartement eller regjering følgende;

” Økt produktivitetsvekst i privat sektor har… men liten betydning for de statsfinansielle utfordringene.” Og videre: ” Produktivitetsutviklingen i offentlig tjenesteproduksjon avgjør både omfanget av og kvaliteten på de tjenestene som kan tilbys med en gitt ressursinnsats.”

Oversatt til “norsk” betyr det at uansett hvor smart vi jobber i privat sektor, hjelper det lite. For å få mer ut av hver krone i offentlig tjenesteproduksjon MÅ vi jobbe smartere, utnytte stordrift og lære av de beste i både privat og offentlig del av økonomien!

Det er mer som skjuler seg fom. side 185 i meldingen. Det er listet opp potensial for “å jobbe smartere” og få igjen mer for ressursinnsatsen! Og her kommer de økonomiske superhemmelighetene (?) fra denne regjeringen til sin rett:

Kommunal administrasjon: 17-28% effektiviseringspotensial, som kan utgjøre 3-4 mrd spart per år i kommune-Norge ved å utnytte “best practice”?

Pleie og omsorg (kommuner): 10-21% effektiviseringspotensial. Siden denne budsjettposten er så mye større er innsparingsmuligheten i intervallet 10-15 mrd+

De rødgrønne trenger vel også 15-20 mrd i årene som kommer?

Jeg sa ikke at det er enkelt å fikse, men MULIGHETENE er der til å tenke nytt og forbedre. Departementet avslutter sin samfunnsanalyse med dette dødlige slaget om “kvalitet” hos statlige monopolister:

“Et gjennomgående problem ved offentlig tjenesteyting er at en ikke har god informasjon om brukernes behov. På områder der det offentlige har monopol på tjenestetilbudet, mottar virksomhetene INGEN signaler fra markedet om hvordan brukerne vurderer kvaliteten.” Så viser man til brukerundersøkelser hvor NAV scorer elendig allerede i 2008 – året før Finanskrisen og alt bråket og flere andre etater scorer dårlig!

Her er det behov for Ny Analyse og selvsagt politisk nytenkning, som kan gjøre velferds-Norge bedre rustet for fremtiden.

**

Låt: Behind the Wheel fra Depeche Mode konsert i  Bergen på fredag. Sykt bra!

Ny Analyse: Verdens dyreste helse-stat?

Norge lever på sin lille øy av velstand i et opprørt verdenshav. Stormen etter finanskrisen har løyet, men mange land vil slite med høy ledighet og statsgjeld i lang, lang tid.

Det er lett å se seg blind på lav arbeidsledighet, høyt utdannet befolkning og en stor olje/gass-sektor som verdiskaper nr 1. Det paradoksale med høyere levestandard for befolkningen er at “alle” krever mer av offentlige velferdstjenester. Jo, for egentlig kan mange flere betale litt mer for “velferdsproduktet” siden lønn og levestandard har økt kraftig (for de fleste). Men det har jo alltid vært “gratis” å benytte mange av tjenestene det offentlige tilbyr. Skole og utdanning, helse og eldreomsorg er nok de mest selvfølgelige og dyreste tilbudene.

Slik jeg ser det har vi to store problemer i vårt annerledesland som ellers er godt rustet:

1. En storstilt utvidelse av både antall og nivå på gratis velferdsgoder, har medført at “alle” tar sin del med god samvittighet eller mener de har krav på mye mer. De betaler jo skatt, bilavgift, dokumentavgift og moms på alle varer. Det har nok medført en befolkning som i litt for stor grad er brukere av tjenester de egentlig ikke trenger? Noen av de fattigste får mindre hjelp fordi “alle” tar inn sin del av kaken.

2. Samtidig har vekst i statlig rikdom, med høye oljepriser og betydelig omstilling, nyskaping i privat næringsliv (les verdiskaping og skatteinngang) gjort det mulig å øke utgiftene uten uforsvarlig press på statsfinanser. Der er Norge en heldiggris, jf annen blogg. Det som er uheldig er at vi har utsatt nødvendige reformer, som færre kommuner, som mer bruk av private leverandører og smartere organisering av helse og utdanning.

Vi har snart gjennomført en brukbar pensjonsreform, men for å “få mer igjen for pengene” i det offentlige fremover må vi tenke nytt. Det er faktisk så trist at effektivisering og innovasjon i privat sektor, gir økt lønn (bra) – i begge sektorer. Problemet oppstår når innovasjon og smartere vekst ikke følger opp i det offentlige. Da ender vi opp med høyere lønninger, trygder og delvis pensjoner som følger lønnsøkning (produktiviteten) i privat sektor. SÅ hovedjobben fremover er å gjøre de riktige reformer, selv om det føles litt unødvendig for rike Norge.

En ny rapport fra SSB konkluderer med følgende:

“Selv om det er utfordrende å sammenligne utgifter, kan det hevdes at den norske og den svenske velferdsstaten er nokså kostnadskrevende”. Det var basert på 2006 tall for nordiske land og EU, og etter det har Norge hatt en sterk vekst i utgifter!

“Den dominerende utgiften for nesten alle velferdsstater er knyttet til alders- og etterlattepensjoner. Dette er en allmenn utfordring for alle velferdsstater, og den blir bare større i takt med at andelen eldre i befolkningen øker. I Norge og Island utgjør likevel utgifter til sykdom og helse den største sosiale utgiften“. Gjør vi nok med organisering og incentiver til at det kan snu til det bedre?

“Norge er dessuten kjennetegnet av at mange jobber kort deltid.” Bra eller dårlig? Det kan være bra for å inkludere flere, men det kan være håpløse stillingsbrøker også…

Vedlagt figur som viser høyest reell kostnad på helse/sosial utgifter i Norge:

 

http://www.ssb.no/vis/magasinet/norge_verden/art-2010-01-25-01.html

**

Låt: Another one bites the dust – av Queen (1980).

PS: Depeche Mode konsert i Bergen på fredag!

Blogg nytt: Paven støtter blogging!

http://e24.no/medier-og-reklame/article3483299.ece

Jag er inte sjuk, jeg er bare norsk…

Nå har det vært mye om det syke Norge med tall og atter tall, men en professor i Sverige omtalte de nordiske land slik:

•Svenskarna lever länge, men är ofta sjukskrivna.

•Danskarna lever inte särskilt lenge, men är lyckligast i världen.

•Finnarna har hög arbetslöshet, men de finska barnen är världsbest i skolan.
•Norrmännen är rikast, men barnen har svårt för att räkna!

Mine refleksjoner:

Ikke glem at det var for noen år siden, for i 2010 är...

Norrmännen forbannat rika, rikare enn Sverige selv om landet er større

och barnen har enda mer svårt för att räkna,

och glöm inte at VI är dom sjukaste nu i Norden!

"Ingen over-ingen ved siden" -eller typisk norsk å være... HVA sa du?

Kilde 1.delen: Bertil Holmlund, Uppsala universitet.

**

Låt: Det finns inga ord - med KENT (konsert 24.mars i Spektrum!)

AS Norge – sparegris eller heldiggris?

Norge er et lite og veldig rikt land i verden. Handelen med utlandet gjør at vi bytter olje, gass, sjømat og aluminium til PC’er, klær, biler og kjøleskap. Lille Norge har mange fordeler. En av de viktigste at det vi har å bytte bort stadig øker i pris, mens det vi kjøper stadig blir billigere. Landet blir altså rikere – nesten av seg selv, så lenge handelen fortsetter. Norge er en heldiggris. Visste dere foresten at global handel sank med ca 2/3 mellom 1929-1934 (under the Great Depression)? Siden da har nasjonalstatene lært at vekst følger av åpenhet og handel. Derfor er ikke nedgangen like dramatisk nå.

Høsten 2008 kom Finanskrisen og satte stopper for en utrolig sterk oppgangsperiode i verden. Flere hundre millioner kinesere hadde kommet seg ut av fattigdom etter at Kina ble medlem av WTO i 2001. Øst-Europa ble bedre integrert i markedsøkonomien og mange ble EU medlemmer i 2004. Det bedret levestandarden og økte friheten.

Veksten måtte stanse opp, men bråstoppen var uventet. Kreative finansfolk i USA må ta deler av skylda. Politikere med gode intensjoner om å gi bort lån til fattige kunder kan heller ikke slippe unna. Norske kommuner som kjøpte finansprodukter de ikke forstod, var heller ikke særlig lurt. Lærepengene er mange, men markedstenkningen har overlevd stormen. Det helt frie, uregulerte markedet er uansett en utopi, men overdreven statsstyring er like skadelig. Det skaper passive borgere som tror at myndighetene vet alt best. Det skremmer bort private investeringer og hindrer jobbskaperne. Det kan hindre nytenkning.

2009 var et stort år for Keynes tilhengere verden over. En mengde tiltak som politikere og sentralbanker styrer, ble forsterket kraftig og prøvd ut. En stor global utgiftseksplosjon i offentlig regi sammen med rask dalende renter har motvirket en global kollaps. Arbeidsledigheten er likevel 20% i Spania og rundt 10% i USA og Sverige! Verden blør, men Norge består. Det henger selvsagt sammen med oljeøkonomien, men ikke glem at vi “skjuler” 100.000′er med mennesker som helst vil jobbe på ulike trygdeordninger. Men vi har også klart å spare 2500 mrd kroner under vår moderne oljehistorie. Vi hadde derfor penger på bok til å holde økonomien gående i 2009 uten at vi nå møter det fæle gjeldstrollet. Norge er en stor sparegris. Den åpne, men undervurderte arbeidsledigheten stoppet på 3,2%. Tøft for de berørte, men ingen krise! Forklaringene ett år etter om at tiltakene hjemme var for store, mener jeg er komiske. Alle norske politikere og de fleste økonomer var enig om at man måtte unngå “worst case”. Det klarte man, og vi slapp unna med skrekken. Det uheldige er at gode og dårlige penger er strødd tilfeldig utover. Reformene manglet. Kunnskaps-Norge er ikke styrket. Byråkratiet er ikke mindre. Det kan diskuteres mer.

Når verden etterhvert fungerer normalt igjen, gjelder det å være SMARTERE enn før. Da kan ikke offentlig pengebruk holde ledigheten kunstig lavt. Da kan ikke åpenbare reformer i offentlig sektor skyves inn i fremtiden. Nå gjelder det å utnytte det gode og innovative ved en “krisetid”. Det er året etter Finanskrisen, støvet er i ferd med å legge seg. Nye aktører vil SE MULIGHETER i markedet, mens noen eldre virksomheter vil DØ.

Hvis Keynes var hovedarkitekten bak tiltakspakker i 2009, må ØKONOMEN SCHUMPETER være den nye helten gjennom 2010 og 2011. Han kalte det dramatisk nok for “kreativ ødeleggelse”! Det betyr at det kan gjøre litt vondt også.

Det verste er hvis vi ikke prøver NYE LØSNINGER. Vi er noen heldiggriser, men ingen liker vel fete, selvopptatte Heldiggriser?

Og selv den største Sparegrisen kan tømmes raskt ved løpende, uklok pengebruk…

**

Låt: Runnin’ away – av Sly and the family stone (1971)

Frihet slår alt!

Jeg hadde min første tur tilbake på Økonomisk institutt (Blindern) på 10-15 år idag. Gode gamle SV fakultet. Det var skikkelig rart, for nesten alt var det samme som på 90-tallet, selv om klappstolene virket hardere…? Og 2 av 3 gode forelesere var de samme (prof. Kalle Moene og Steinar Holden), mens prof Karen Ulltveit Moe representerte innflytteren fra NHH i Bergen. Jeg mimret om De lillos og September When konserter, God morgen yogurt og de hyggelige studievennene. Det var et godt sted å være og å lære, men forståelsen for verdier som frihet og mangfold (?) var - og er mindre utbredt. På 90-tallet var det selvsagt veldig liten kontakt med næringsliv, entreprenører eller for den saks skyld Storting/regjering. Håper det er kommet lenger idag.

Det var ca 4 timers voksenopplæring og repetisjon fra samfunnsøkonomi studiene – både spennende og provoserende. Kanskje litt søvndyssende for noen ikke-økonomer? Deltakere var både stortingsrepresentanter, sjeføkonomer, SSB lederen, SV statssekretær i Finans, politisk redaktør i DN, Norges Bank folk og mange kjente fra akademia. Fullt hus.

Kalle Moene la frem noen tanker om Nordisk modell (som like gjerne inkluderer Belgia, men ikke alltid Finland). Det var relativt fornuftig om at bankene lånte ut fordi folk overholdt lånene sine, selv ved stor arbeidsledighet (pga høyt trygdenivå). Så gikk han videre til å bevise at de nordiske land gjorde det så bra i etterkant av finanskrisen. Særlig skyldes det en stor offentlig sektor og jevn fordeling. For Norges del bør vi ikke glemme 2500 mrd kroner i pensjonsfondet og at 1/4 av verdiskaping kommer fra olje-/gassnæringen… Prof. Moene hadde satt overskrift på en foil: “Likhet, brorskap og forsikring”? La oss håpe det var mest for å provosere, eller en beskrivelse av landets tilstand?

Jeg måtte ta ordet og påpeke at å fjerne FRIHET fra dette historiske slagordet ikke ga meg noen god følelse. Det er nok slik at trygghet har blitt stående foran frihet i mange sammenhenger. Flertallet i Norge ser ut til å velge trygghet først, jf siste stortingsvalg. Men det er ikke rart at økonomer fra Blindern tar med seg en stor eller liten venstreorientering etter slike ”bevis ” for at Nordisk modell er best. Ja, det er mye bra her i landet, men vi kan og må fortsatt lære av andre land og videreutvikle “modellen”.

La oss ta et smart finanskrise eksempel som slår motsatt vei av Moene sin argumentasjon rundt offentlig sektors andel: Det fylket som har lavest økning i arbeidsledigheten i finanskriseåret 2009 i Norge, er Finnmark. De har over 40% andel (sist jeg sjekket) offentlig ansatte. Betyr det at de andre fylkene i landet bør jobbe for samme næringsstruktur, større andel offentlig sysselsatte og mindre privat verdiskaping? Moene svarte negativt på dette – heldigvis.

Jeg tror at balansen har gått for langt over mot ”trygghet foran alt” – og vil slå et slag for FRIHETEN til å tenke nytt, velge andre muligheter og ta noen flere sjanser. Det kan være noe magisk over den verden som veldig få norske arbeidsmaur får/tør oppleve. Det føltes også godt å kjenne at arbeidserfaring og egne analyser – i den virkelige verden – er like viktig kompetanse som lærebøkene fra Blindern.

**

Låt: Suser avgårde – med De lillos fra Blindern konsert på 90-tallet.

En modell med høyt sykefravær kan være misvisende

I DN idag sier forsker i SSB at 10 % økning etter en høykonjunktur er normalt ifølge modellen. LO har sagt noe tilsvarende om at det var faktsik høyere i 2003.

Vi må huske at HVIS sykelønn har vært delvis utnyttet på gale måter i tidligere konjunktur omslag, gir ikke modellen fasiten. Det lønner seg mer med 100% lønn enn 62% lønn (dagpenger) i feks 2003 eller på 90 tallet.

Som skrevet tidligere har vekst i sykefravær økt med over 20% i bygg og anlegg og nesten like mye i flere andre næringer rammet av finanskrise! Det er ikke troverdig og er selv med gode intensjoner (kanskje) fra arbeidsgiver og lege, ikke en ønsket utvikling. Da må vi finne andre metoder å skjerme ansatte ved rask etterspørselssvikt i steden. Det bør ikke være tilfeldig hvilke bedrifter som går konkurs, særlig ikke på den måten at de som bruker velferdsordningene mest aktivt overlever. Det gir et svakere næringsgrunnlag i neste runde!

Tall er ikke fasit, historie er ikke sannhet, hvertfall ikke for å “bortforklare” en klar systemsvikt. At feilen skjedde i 2003 kan ikke gjøre at vi ikke tar utfordringen på alvor idag.

7.januar 2010 – en merkedag for jobbskaperne!

Det er tid for Næringslivets største konferanse igjen. Den nye Operaen samler mer enn 1200 mennesker fra bedrifts-Norge, politikk og samfunn. Og kjenner jeg NHO rett blir det litt av et show også. Men det viktigste er at jobbskaperne får oppmerksomhet. Det får de litt for sjelden i dette trauste landet vårt. Den sittende regjering har tatt de små og store grunderne litt for mye som en selvfølge, ja som vann i springen! Verdiskaping er faktisk like viktig, men krever stadig bedringer i vilkår og reduksjon i regelbyrde. Ja, oljen står for ca 1/4 av  det vi skaper, men resten skapes der ute i markedet, ved konkurranse og hardt arbeid.

Så – alle politikere og departementsmaur – gi jobbskaperne en skikkelig varm velkomst imorgen i Operaen. Det er ingen selvfølge at folk starter egne virksomheter!

Min plan er likevel å ta teorien ut i praksis og starte opp noe nytt. Hvorfor gjør jeg det? Fordi samfunnsdebatten kan trenge en ny stemme; en som kan skape en bedre virkelighetsforståelse som gjør at flere ser hvor verdier skapes og begynner å lete etter nyskaperen i seg selv. Det vil bli krevende, men jeg tør ikke la være. Vi skal leve av kunnskap og hverandres arbeid, sa en kjent samfunnsøkonom nylig. Ja, hvorfor kan ikke flere leve etter den filosofien i praksis, både som politikere og velgere? Og ett hjertesukk: Kan det være god samfunnsøkonomi at så mange blir i samme jobb i 15-20 år? Og mer kritisk: Er det virkelig 20% flere med sykdom i bygg og anlegg enn for ett år siden, eller er det for lett å lure systemet?

Uansett er det virkelig motivasjon til å leve av kunnskap, arbeid og til å starte egen virksomhet i sitatet:

” Då skulle vi få tilbaka den der kænslan som vi tappade bort någonstans på vegen. Att jorden er ung, att livet er ett eventyr og att alt er møjligt.”

Kilde: Siste setning i boken ” Når menniskan skapade vårlden”, av Johan Norberg, svensk filosof og liberalist.

**

Låt: World in my eyes – av Depeche Mode.

Kloke tanker fra mormor om sykefravær

Mormor eller momo som jeg kaller henne er snart 90 år, men fortsatt veldig samfunnsengasjert. I julen hadde vi en lang prat om bla. sykefravær og arbeidsmoral i samfunnet. Hun jobbet selv til hun var rundt 70 år i statsadministrasjonen i Oslo og var nesten aldri borte fra jobben. Samtidig husket hun godt at det var litt rart at noen alltid var mye borte, og særlig på slutten av året. Etter hvert fant hun ut at flere på kontoret mente at sykedagene med lønn, som ansatte hadde rett til ved sykdom, var å regne som frynsegoder og kunne utnyttes 100% hvert år. La oss håpe at “verden” er blitt bedre og at færre, ikke flere - utnytter ordningene på denne måten idag.

Da noen alltid var mye borte og hun selv alltid var på jobb, kom hun opp med ideen om en “bonus” for å være frisk. Det var irriterende i lengden at noen utnyttet systemet, mens andre kun var hjemme ved sykdom! Mormor var nok forut for sin tid på 70-tallet, men reaksjonen var så og si helt lik som nå. De andre som enten var mye syke eller utnyttet ordningen sa: Skal du straffe de syke? Og belønne de friske som er heldige?

Vel, mormor sa det enkelt: ” Jeg vil ikke straffe de syke, men stoppe alt jukset.” Da hun leste i avisene nå om forslagene om å gi feks 1000 kr i belønning per “ ikke benyttet” sykedag, ble hun minnet om sine hverdagsutfordringer på 70-tallet. Hun måtte alltid gjøre det ekstra arbeidet til den som var syk, for vikarer var for dyrt. Og hun ble lei av det i lengden, men falt ikke for fristelsen til å gjøre tilsvarende som de andre med sykedagene.

Denne praten med mormor ga meg en aha-opplevelse. Hvis det er slik at bruken av velferdsordningene sklir ut og utnyttes som feks at alle resterende “sykedager” tas ut i desember, er det urovekkende. Det er naturlig at slik oppførsel er smittsom. Når noen gjør det, kan jeg også gjøre det? Hvor skal det ende?

De kostnader for samfunnet det medfører, den urettferdighet det er for pliktoppfyllende ansatte og de “perverse incentiver” det gir, bør komme frem i lyset.

Jeg tror at min mormor har deler av løsningen på et voksende samfunnsproblem. Vi får bare håpe politikerne som styrer er modige nok til å gjøre noe med problemet.

Og – ikke minst – takk for en utrolig givende juleprat, Momo.

**

Låt: Back Stabbers med O’JAYS (1972).

Er media og politikere rundlurt av lav arbeidsledighet?

AS Norge har hatt forbausende lav ledighet gjennom sommer og høst i finanskriseåret 2009. Den står stødig (foreløpig) på 3,1%.  SSB spådde idag en økning til 3,5% i 2010, men det er lavt i forhold til tidligere anslag. Det verste scenario til SSB medfølger ca 4% arbeidsledighet. Da blir verden dystrere eller oljeinvesteringer lavere.

De rødgrønne koser seg med denne statistikken, selvsagt. Tiltak virker (les pengebruk på budsjett) og Gjedrems lave renter gjør susen…

Men så var det “utenforskapet” da?

AS Norge har ca 340.000 uføretrygdede og mange tusen gjemt bort på ulike “ordninger”. Noen gode, andre kun passifiserende.

MEN på veien til uføretrygd er de fleste innom langtidssykefravær og en “sjekk” i posten fra Folketrygden. Obs – Mange er syke og skal være på sykepenger!

Andre igjen utnytter kanskje et naivt system i litt for stor grad?  Både bedrift og ansatt kan la seg friste. Staten tar regningen? La oss se på Sykefraværet i kriseåret 2009.

1. Sykepengeutbetalinger øker med rundt 8-10 prosent fra 2008 til 2009. Det er en “realvekst” på 3,3 mrd alene på denne posten. I løpende kroner (nominelt) er anslaget på nye 5 mrd i utgifter for 2010, eller 15%. Det skyldes også høyere lønn på de som blir syke, for realveksten er satt på lave 1-2%.

2. Det er private næringer med bygg og anlegg i front hvor langtidssykefraværet øker mest. Hele 19% fra 2kv 2008 til 2kv 2009 i bygg og anlegg. Det høyeste nivået er fortsatt i helse og sosial, men det ser ut til at det har skjedd en overdreven høy sykmelding iår i næringer rammet av “bråstopp”.

Vi må spørre om sykmelding i mange tilfeller (ikke alle!), brukes istedenfor arbeidsledighet? På sykepenger kan man normalt ikke sies opp av arbeidsgiver. På sykepenger har man krav på 100% lønn i ett år. Ledighetstrygd er ca 2/3  mener jeg å huske. Etter dag 16 tar det offentlige over regningen for bedriftene. Dersom det er tilfelle bør politikerne vite mer og justere kursen!

Ikke for å straffe folk,  men for å ha best mulig grunnlag for en forbedring av tiltakene som holder flere i arbeid. 

Prosentvis endring av sykefraværsprosenten på grunn av egenmeldt og legemeldt sykefravær for arbeidstakere 16-69 år, etter næring og type sykefravær. 2008-2009 Kvartalsvise endringer.

Næring1) og type sykefravær		1. kv. 2008-1. kv. 2009	2. kv. 2008-2. kv. 2009
00-99 Alle næringer (medregnet uoppgitt)	Totalt	3,3	5,0
	Egenmeldt	0,5	-2,4
	Legemeldt	3,9	6,0
01-03 Jordbruk, skogbruk og fiske	Totalt	11,9	12,5
	Egenmeldt	1,3	-3,1
	Legemeldt	13,6	14,0
05-09 Bergverksdrift og utvinning	Totalt	:	:
	Egenmeldt	:	:
	Legemeldt	-8,8	2,7
10-33 Industri	Totalt	4,2	3,0
	Egenmeldt	-0,4	-6,5
	Legemeldt	5,2	4,5
35-39 Elektris.,vann, avløp, renovasjon	Totalt	4,3	6,2
	Egenmeldt	7,2	2,5
	Legemeldt	3,6	6,7
41-43 Bygge- og anleggsvirksomhet	Totalt	10,0	15,3
	Egenmeldt	-8,0	-8,5
	Legemeldt	13,8	18,7
45-47 Varehandel, reparasjon av motorvogner	Totalt	6,8	8,1
	Egenmeldt	0,9	-1,7
	Legemeldt	7,9	9,3
49-53 Transport og lagring	Totalt	8,9	9,0
	Egenmeldt	4,0	-4,1
	Legemeldt	9,8	10,6
55-56 Overnattings- og serveringsvirksomhet	Totalt	3,1	12,3
	Egenmeldt	-10,5	15,0

Tall fra SSB viser at sysselsatte går ned med 0,4 % i 2009 (anslag) og utførte timeverk med 1,6% (anslag). Det er lavere overtid, men viser en klar indikasjon på økningen i sykefraværet.

Mye tyder på at lav ledighetsprosent i 2009, har som medvirkende årsak at 10% vekst i sykefraværet “skjuler” mange arbeidsledige. AS Norge er nok annerledeslandet på både godt og vondt.

**

Låt: Geniale “Cloud Nine” av the Temptations, fra 1969.