Hver eneste dag kommer det nye innspill i diskusjonen om at «verdens rikeste land» er i forfall. Det handler ofte om utenforskapet (uføre, trygdede mfl) eller ungdom som ikke vil jobbe. De velger «å Nave». I lørdagens Aftenposten står det tydelig at reallønnsvekst (økt kjøpekraft) de siste 30 årene, gjør at vi kunne jobbet 3 dagers uker! Hvis vi hadde tatt hele lønnsøkningen ut i mer fritid, men det er grenser for alt? I en undersøkelse Spekter har gjort svarte halvparten at de ville velge fri hver fredag sammenliknet med lønn ekstra for en dag. Der er vi idag, for veldig mange grupper ansatte.
Det er jo helt naturlig å redusere arbeidstiden når import av maskiner og arbeidskraft kan utføre en større del av «de tunge jobbene». Som økonomisk teori sier vil man etterspørre mer fritid når rikdommen stiger. Alle mennesker vil selvsagt ha sine ulike preferanser, men fritid er selvsagt noe positivt for de aller fleste.
AS Norge er de siste 10 årene truffet av en tsunami av positive makrohendelser som har sikret arbeid, lønnsomme bedrifter og velferd. Det er bla. følgende momenter:
1. Økt innfasing av oljepenger.
Politikerne bestemte i 2001 at vi skulle fase inn oljegaven fra himmelen i et ganske høyt, men stabilt tempo. Det er en regel for merbruk av oljepenger, men som sikrer velferd «uendelig». En klok tanke. Dette har selvsagt gjort at tusenvis av jobber er skapt i offentlig sektor. I tillegg er offentlig kjøp av varer og tjenester fra private på ca 400 mrd kroner årlig, eller rundt 95 investeringer i Bjørvika Operaer hvert år!
2. Enorme inntekter fra råvarepriser mv.
I den samme perioden har olje- og gasspriser gått til himmels, som tilsvarer en 3-4 dobling (nominelt) av oljeprisen. Det har gitt ett større oljefond enn noen kunne drømme om i 2001. Og ikke minst har det medført impulser på privat sysselsetting i oljeklyngen. En viktig årsak til økte priser på olje, gass, metaller, fisk, skipsfart og tjenester tilknyttet energi, skyldes Kinas inntreden i WTO i 2001. Videre har vi «fått» en mengde god arbeidskraft fra nye EU-land, Sverige mfl.
3. Fornøyde «fagforeningspamper»!
Samlet sett har de ansatte tjent enormt på denne utviklingen. Reallønnsveksten de siste 10 årene er 30% for norske ansatte (i privat sektor), mot 10-12% i Sverige, Finland og Danmark. I Tyskland har de nærmest ikke økt reelle lønninger i det hele tatt!
Derfor kan sjeføkonom Stein Reegård i landets mektigste fagforening LO, uttale dette om norsk lønnsutvikling: «…årene etter 2000 har vært utrolig bra for norske lønnstagere». Jeg tviler på om det er standard for mange andre europeiske land? Neppe.
Figuren over er fra TBU-rapporten, 30.mars, og viser hvor rått utviklingen i rikdom for Norge, har vært de siste 10-12 årene særlig.
4. Høyere utdanning, IKT, arbeidsinnvandring og smart organisering
Stikkordene for at vi har klart vekstperioden ganske godt er omstillingsdyktig næringsliv, mange kloke hoder, stor innvandring, IKT og langt smartere organisering. Vår effektivitet (ofte kalt produktivitet) har vært enorm. Se teabell her
Men på den annen side er det utviklingen i verdensmarkedspriser som virkelig drar på «produktiviteten» i norsk k-sektor eller industri. Dette var nye tall for min del, og svært interessant. Overskygger sterke råvarepriser den bakenforliggende effektivitet, slik at vi tilslutt ikke aner hva vi måler?
5. Utfordringene…
Vi ser at alt er strålende solskinn i makroforstand. Renten ligger lavere enn vi fortjener. Lønninger stiger. Jobbene er trygge for 90% av oss. Sykefraværet går ned. Oljeinvesteringer er skyhøye, og ringvirkninger store.
Det er nettopp derfor tegnene på «forfall» ofte dukker opp. Det å Nave, kostnadsnivået, lite fornyelse, utenforskapet og Kuwait-økonomi. Jeg vil heller kalle det bivirkninger i ett nyrikt samfunn.
For å si det enkelt; Når prisene på det vi selger boom’er, når 90% er i godt betalte jobber, når klær og Pc’er koster mindre enn før, når veldig mange tar høyere utdannelse, og kravene til effektivitet øker.
Ja, da er det helt naturlig at noen grupper faller utenfor. Det er ikke ønskelig, men vanskelig å hindre. Det er på mange måter slik at alle som jobber i verdens rikeste land, gjør det mulig å betale for mange hundretusen som NAV’er eller er på trygd. De fleste synes det er bedre enn korte 3 dagers uker. Det blir enda viktigere for samfunnet å forstå og forklare hvorfor det blir slik.
På dette området må politikere, økonomer, fagforeninger, NAV og den enkelte innbygger lete etter bedre løsninger!
Blue lines 
Et par kommentarer:
– Grunnlaget for innfasing av oljepenger ble ikke lagt vhja tredagers uke. Fremtidige oljeinntekter blir heller ikke grunnlagt ved redusert arbeidstid, det vil i praksis si mangel på arbeidskraft (som idag er et problem).
– Det samme gjelder de umettelige behovene i helsevesenet.
– Naving er ikke et økonomisk spørsmål men et verdispørsmål. Dersom viktige verdier forvitres vil det på sikt kunne bli et økonomisk spørsmål. Men et samfunn trenger grunnleggende verdier å bygge på som ikke kan måles i PC-priser og kjøpekraft alene.
– Utvikling av et samfunn i retning Kuwait-type økonomi er et verdispørsmål.
Takk for nyttig kommentar! Det er helt klart at Norge har bygget seg opp ved hjelp av arbeid og innsats, ikke olje og kort arbeidstid. Mitt poeng er kun å påpeke at valg av kortere arbeidstid er helt naturlig når rikdommen øker kraftig.
Samtidig er det slik du sier at eldrebølge og mangel på arb kraft tilsier mer jobbing, ikke mindre. Her tror jeg teknologi og innvandring (mer tilpasset behov?) kan bidra med mye.
Da kommer vi ett skritt nærmere Kuwait, men er likevel lysår unna slike land?
En rik velferdsstat vil nok alltid streve med at noen ikke har god arbeidsmoral, eller verdier. Det er viktig å lage systemer som motvirker dette, men innbyggere må også behandles med respekt ift bakgrunn og mulighetene ulike mennesker har.
Reblogged this on Blue lines and commented:
Norge med flere muligheter enn problemer?