For mye Keynes medisin i Norge?

januar 30, 2012

EU er fortsatt i krise. Arbeidsledigheten utgjør så mange som 23 millioner mennesker eller 10% i snitt.

På toppmøte ble det mandag bestemt at ungdomsarbeidsledigheten skal bekjempes gjennom tiltak for land med høyest ungdomsledighet. se her http://e24.no/makro-og-politikk/eu-vil-hjelpe-arbeidsledig-ungdom/20147705

Det er en viktig sak, og trolig en riktig prioritering for å hindre sosial uro mange steder. I Spania er ledigheten blant de unge på rundt 50%! Da ser fremtiden mørk ut –  også for mange høyt utdannede personer.

Utfordringene virker enorme. Det skyldes at to politiske og økonomiske tankesett gir ganske forskjellige råd.

For noen måneder siden; Den eneste muligheten er å vise styrke. Kutte utgifter og øke inntekter. Skape tro på at gjeldsbetalingen kunne håndteres.

I starten av 2012; Langt flere peker på at «massive kutt i offentlige budsjetter» i mange land samtidig har en ekstra negativ virkning på hele Europa (og USA mfl.)

Det blir Keynes i rewind, nemlig at offentlige etterspørsel drar ned konsum og import fra land som trenger etterspørsel. Derfor kommer det nok en mellomløsning.

Likevel er det kun verdiskaping gjennom særlig etterspørselsøkning globalt (mer handel) og bedring i konkurranseevnen, som kan løfte Europa. Derfor er utviklingen i USA, Kina, Brasil, India, Øst-Europa (og Norge) så utrolig viktig for vekst.

Vi må spørre oss om gevinstene fra handel er endret; fordi styrkeforholdet er endret til fordel for BRIC-landene og energi-eksport landene?

Er det slik at finanskrisen kombinert med tregheter for innovasjon, grønn vekst, uenigheter i de 27 EU-landene og svakere konkurranseevne, gir strukturelle næringsskift som må gi høy ledighet?

Når alle land importerer mer fra BRIC landene, taper veldig mange europeiske land markedsandeler og jobber.

Nye jobber kommer saktere enn de gamle som blir borte. Ferdigvareprodusenter i vesten får en dobbel smell; mindre konkurransedyktig på salget, dyrere energivarer globalt (olje, gass, fornybar).

I Norge har vi vært 10 år på Keynes-tiltak. Helt siden vi bestemte at mer oljepenger skulle fases inn i norsk økonomi gjennom H-regelen i 2001, har oljeprisen steget kraftig. Vi har kjøpt billigere, solgt dyrere og blitt mer internasjonale i «alt» vi gjør. Statsbudsjettet har vokst betydelig i antall milliarder. Folket er blitt vant til Keynes’ forsikringen i bunn.

NHO har sett på hvor mye oljepenger som er faset inn til «investeringer» som var intensjonen i 2001. Det ser litt skummelt ut. Ca 14% har gått til «de riktige tingene». Se her http://www.nho.no/oekonomisk-politikk-og-analyser/14-til-vekstfremmende-article24232-86.html

På den annen side er 10 år med Keynes-politikk, hvor skatteletten kom i starten og mest offentlig konsum på slutten, en veldig kurant politikk mot høy arbeidsledighet. Ikke glem at vi speed’et opp pengebruken kontant i 2009-2010, altså dobbel dose Keynes.

Det har fungert nærmest smertefritt pga høye priser på veldig mye av eksportvarene, og langt billigere innkjøp/import. Tilgang på ansatte fra nye EU-land i øst har også hjulpet til å unngå press i økonomien. Vi har noen regionale utfordringer og trygdeproblemer, men vi har råd til å skyve det under teppet ennå en stund.

Vi har handlet med EU, men vi har skvist våre handelspartnere. Norge, som andre, har hentet mer fra land utenom Europa, og verdensmarkedspris har gjort at EU har måttet betale dyrt til oss.

Med en arbeidsledighet på 3,4 % i Norge og 10% i EU, burde vi ha investert og brukt mer av våre olje- og Keynespenger i EU?

Men vi er for små til å løfte EU opp fra krisen. Og i Norge er ikke hele folket i arbeid, så vi kan bruke mer på oss selv en stund til?


AS Norge – sparegris eller heldiggris?

januar 19, 2010

Norge er et lite og veldig rikt land i verden. Handelen med utlandet gjør at vi bytter olje, gass, sjømat og aluminium til PC’er, klær, biler og kjøleskap. Lille Norge har mange fordeler. En av de viktigste at det vi har å bytte bort stadig øker i pris, mens det vi kjøper stadig blir billigere. Landet blir altså rikere – nesten av seg selv, så lenge handelen fortsetter. Norge er en heldiggris. Visste dere foresten at global handel sank med ca 2/3 mellom 1929-1934 (under the Great Depression)? Siden da har nasjonalstatene lært at vekst følger av åpenhet og handel. Derfor er ikke nedgangen like dramatisk nå.

Høsten 2008 kom Finanskrisen og satte stopper for en utrolig sterk oppgangsperiode i verden. Flere hundre millioner kinesere hadde kommet seg ut av fattigdom etter at Kina ble medlem av WTO i 2001. Øst-Europa ble bedre integrert i markedsøkonomien og mange ble EU medlemmer i 2004. Det bedret levestandarden og økte friheten.

Veksten måtte stanse opp, men bråstoppen var uventet. Kreative finansfolk i USA må ta deler av skylda. Politikere med gode intensjoner om å gi bort lån til fattige kunder kan heller ikke slippe unna. Norske kommuner som kjøpte finansprodukter de ikke forstod, var heller ikke særlig lurt. Lærepengene er mange, men markedstenkningen har overlevd stormen. Det helt frie, uregulerte markedet er uansett en utopi, men overdreven statsstyring er like skadelig. Det skaper passive borgere som tror at myndighetene vet alt best. Det skremmer bort private investeringer og hindrer jobbskaperne. Det kan hindre nytenkning.

2009 var et stort år for Keynes tilhengere verden over. En mengde tiltak som politikere og sentralbanker styrer, ble forsterket kraftig og prøvd ut. En stor global utgiftseksplosjon i offentlig regi sammen med rask dalende renter har motvirket en global kollaps. Arbeidsledigheten er likevel 20% i Spania og rundt 10% i USA og Sverige! Verden blør, men Norge består. Det henger selvsagt sammen med oljeøkonomien, men ikke glem at vi «skjuler» 100.000’er med mennesker som helst vil jobbe på ulike trygdeordninger. Men vi har også klart å spare 2500 mrd kroner under vår moderne oljehistorie. Vi hadde derfor penger på bok til å holde økonomien gående i 2009 uten at vi nå møter det fæle gjeldstrollet. Norge er en stor sparegris. Den åpne, men undervurderte arbeidsledigheten stoppet på 3,2%. Tøft for de berørte, men ingen krise! Forklaringene ett år etter om at tiltakene hjemme var for store, mener jeg er komiske. Alle norske politikere og de fleste økonomer var enig om at man måtte unngå «worst case». Det klarte man, og vi slapp unna med skrekken. Det uheldige er at gode og dårlige penger er strødd tilfeldig utover. Reformene manglet. Kunnskaps-Norge er ikke styrket. Byråkratiet er ikke mindre. Det kan diskuteres mer.

Når verden etterhvert fungerer normalt igjen, gjelder det å være SMARTERE enn før. Da kan ikke offentlig pengebruk holde ledigheten kunstig lavt. Da kan ikke åpenbare reformer i offentlig sektor skyves inn i fremtiden. Nå gjelder det å utnytte det gode og innovative ved en «krisetid». Det er året etter Finanskrisen, støvet er i ferd med å legge seg. Nye aktører vil SE MULIGHETER i markedet, mens noen eldre virksomheter vil DØ.

Hvis Keynes var hovedarkitekten bak tiltakspakker i 2009, må ØKONOMEN SCHUMPETER være den nye helten gjennom 2010 og 2011. Han kalte det dramatisk nok for «kreativ ødeleggelse»! Det betyr at det kan gjøre litt vondt også.

Det verste er hvis vi ikke prøver NYE LØSNINGER. Vi er noen heldiggriser, men ingen liker vel fete, selvopptatte Heldiggriser?

Og selv den største Sparegrisen kan tømmes raskt ved løpende, uklok pengebruk…

**

Låt: Runnin’ away – av Sly and the family stone (1971)

Butikk i København i juni 2009