KRFs manglende tro på Handlingsreglen

 

Norge går til valg 9.september og de politiske partiene er på hugget. Det er spennende tider for Oljestaten Norge.

Handlingsregelen er i spill ved KRFs tro på også andre makter. Både Regjering og opposisjon satser mer enn noensinne på samferdsel.

AP er redd for at Gordon Gekko og Wall Street tar over styringen i Norge.

Og alle partier vil fornye helse- og eldreomsorgen med tekno-løsninger og frivillige hender!

Videre skaper boligbehov og arbeidsinnvandring en ny virkelighet som politikerne naturlig nok strever mer med.

Statsfinansene er solide og en ny regjering har alle forutsetninger til å utøve god økonomisk politikk mot 2020. Fasit er det ingen som sitter på, men det er viktig å slippe til nye ideer.

I neste Stortingsperiode er det viktig å se om maktfordeling og åpenhet er god nok i dag. Det er på tide med nytenkning innen den mest konservative av alle disipliner, nemlig handlingsregelen og behandlingen av statsbudsjettet. Flere fagmiljøer i Norge bør se utfordringer med finanspolitisk styring og norsk modell i dag.

For over 100 år siden uttalte Johan Sverdrup (V) om Stortinget at ”All makt er samlet i denne sal” ved innføringen av Parlamentarismen. Slik er det ikke i 2013. Det er grunn til å være stolt av vår demokratiske tradisjon, men det er stor makt i embetsverket. Kombinasjonen av flertallsregjering og sterk statsadministrasjon kan i ytterste konsekvens holde mindretallet nede. Størst konsentrasjon av makt ligger nok i det Kongelige finansdepartementet. Stortingsrepresentanten Hambro sa i 1947 om det første nasjonalbudsjettet: ”Jeg deler hans uro over den skare av unge, høyt intelligente cand.oecon’er som slippes løs på et vergeløst samfunn”. Er det fortsatt slik?

I dag må beregninger av tiltak som har betydning for statsfinansene og Pensjonsfondet gjennom samfunnsøkonomenes kritiske blikk. Det gjøres en viktig jobb med å ivareta helheten i pengebruken. Hvert år stiller opposisjonspartiene på Stortinget tusenvis av spørsmål for å sikre sine alternative løsninger. Finansdepartementet og fagdepartementer har stor innflytelse på skatteforslag og de fleste endringer på statsbudsjettet fra opposisjonen. Det gis mange gode og faglige svar, men utfordringen er å sikre nytenkning og like politiske muligheter. Opposisjonspartiene kan selvsagt fremlegge egne analyser og anslag. Men fra min egen erfaring fra finansrådgiverrollen på Stortinget, er det ganske opplagt at tilgjengelig tid og ressurser gir sittende Regjering en betydelig fordel.

Uavhengig vakthund trengs i verdens rikeste land

Norsk økonomi er relativt veldrevet i forhold til andre land, men mye makt er konsentrert. I en rik oljeøkonomi er det spesielt viktig å ha demokratisk balanse. I Sverige har de Finanspolitiska rådet og i Danmark de ”vise menn”, som sikrer en evaluering av regjeringens finanspolitikk. Der må embetsverket godta mer åpenhet om bakgrunn for prioriteringer og fremskrivninger. En forbedring i Norge er å opprette et uavhengig råd som ser finansdepartementet i kortene. Økonomer ved NTNU har tidligere foreslått dette. Rådet kan gjøre evalueringer gjennom året og publisere en offentlig rapport. Det er klokt for å hindre at styrende politikere og embetsverket kan gjøre nærmest hva de vil på bakrommet. Eller at mistanken om dette oppstår i andre fagmiljøer. Sigbjørn Johnsens “Modellutvalg” er en nyttig eksersis, men ikke det samme som et helt uavhengig råd.

Utfordre forutsetninger bak:

  • Skatt, utdanning og samferdsel: Hvor mye penger er det fornuftig å bruke?
  • Investeringer vs konsum: Hvilke virkninger får ulike budsjettposter på presset i økonomien?
  • Hvilke avveininger gjøres ved presentasjon av Handlingsregelen?

Åpenheten fra Finansdepartementet har økt de siste årene, og det er bra! De har forsøkt å forklare ”varige, strukturelle” skatter, som er en viktig grunnsten for fasiten i Handlingsregelen.

Dynamiske skattevirkninger er dokumentert

Verden forandrer seg hele tiden. En finanskrise kommer og går, og en Eurokrise består. Økt kunnskap om nye sammenhenger kan forbedre verktøykassa. Statsbudsjett- og makromodeller kan videreutvikles. Tiden er moden for at forskningsresultater om dynamiske virkninger av skatteendringer tas med i budsjettberegningene. SSB har analysert de langsiktige virkningene av skattereduksjoner på arbeid fra siste skattereform. De finner at ca 50 prosent av tapte skatteinntekter i første runde, på det ettårige budsjettet, kommer tilbake igjen til statskassen. Andre utredninger finner 20-30 prosent selvfinansiering.

Dermed blir det avgjørende om regjeringen legger frem ettårige eller flerårige budsjetter på skattesiden. Faktisk kan enkelte skattereduksjoner koste under halvparten av dagens statiske velferdstap. Et argument mot å vise flerårige konsekvenser i stats- og nasjonalbudsjettet er at arbeidsbyrden øker eller usikkerheten er for stor. Jeg mener det er verdt å forsøke!

Og hvorfor skal kun sentralbanksjefen ha en vakthund – kalt Norges Bank Watch – for rentepolitikken? Vurderingene bak statsbudsjettets mer enn billion kroner i pengebruk og skatteinntekter er viktig folkeopplysning, særlig i verdens rikeste land.

Vi trenger et dyktig finansdepartement for å stanse køen av gode formål som alltid haster noe veldig. Samtidig må vi som nasjon sikre at synspunkter fra flere hold kan balansere ut definisjonsmakten.

Men et velfungerende demokrati kan ikke leve med at nesten all makt er samlet i det kongelige finansdepartementet. Eller hva mener politikerne våre?

**

Innlegget er en fornyelse av undertegnedes fagkronikk i tidsskriftet Samfunnsøkonomen høsten 2010.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: